Oct 13, 2026, 6:24 AMNår en jobber grundig med ei tekst, vil hjernen ofte jobbe videre, underbevisst. For 9 dager siden las jeg opp «Jan van Huysums blomsterstykke» (jeg kan ikke hele utenat, men tror jeg husker ca 80% av monologene). I dag dukker det spontant opp noen nye tanker om Wergelands syn på kunst og natur.
Diktet tolkes ofte (bl.a. av Frode Helland) som en slags påstand om at Kunst med stor K er så viktig at det til og med rettferdiggjør vold.
Oct 13, 2026, 6:31 AMBlomstermaleren skjærer av blomstene mens folk dør rundt han, med Wergelands kommentar om at kunstnerens lidenskap er «selvkjærlig» (egoistisk) og «griper etter sin kunsts mål med gigantarme, fordi den tror den har et gudehjerte». Likevel ender diktet med at blomstermaleren tilgis av gartneren Adrians ånd. Er det ikke en slags forherligelse av vold for kunstens skyld?
Da lurer jeg på: hvor mange andre hadde sett volden i en avskåret blomsterbukett?
Oct 13, 2026, 6:38 AMTenker at denne dobbeltheten – beundring for maleriet, sorg over «fagre blomsterlik» – viser Wergelands innlevelse i naturen. Trekker jeg det for langt om jeg leser inn en økosorg i dette? At diktet også på et nivå tematiserer menneskets herredømme og vold overfor naturen?
Økosorg var definitivt ikke en ukjent følelse for Wergeland. Han skrev f.eks. et dikt om hvordan Christiania vokser og tar for seg av det som var natur. (Han hadde elska markaloven!)
Oct 13, 2026, 6:58 AMDet finnes også et brev fra Henrik Wergeland til en bonde der han uttrykker sorg og fortørnelse over at bonden hadde hogd ned en vakker bjørkelund. Og raseriet over hvordan folk kunne mishandle hester..jo, økosorg er definitivt tydelig i hans tekster.
Det er vel denne sensitiviteten som gjør at han karakteriserer det å skjære av noen blomster som en egoistisk voldshandling som bare så vidt tilgis? Tror jeg.
Om vi tenkte mer slik..